Det har lagt seg som en maske over ansikt og øyne – en redselsfull kulde. Erkjennelsen av å være alene – at ingen står på den samme siden og at ingen egentlig bryr seg. De utstrakte hendene er tvilende trukket tilbake – det er ingen andre.
Prosjektet er enkelt. Jeg prøver å forestille meg å være den personen som sitter igjen. Han som har mistet kone og barn. Han som har bedt uten å få svar – til naboer, media og Gud. Han som har sett søsknene blitt revet i stykker av desperat fortvilelse. Jeg prøver å forestille meg at det begynner i dag. At tryggheten jeg trodde jeg hadde, nettverket jeg trodde var sterkt, rakner. Jeg forestiller meg en fiende som tror på noe, tror så sterkt at det er viktigere enn meg – og at ingenting jeg sier kan endre hans overbevisning. Jeg forestiller meg at jeg vet at jeg skal dø en sakte, lidende død – en dødskamp Job verdig, men uten den frelsende slutten.
Allerede den første tanken fyller magen med sug. Tanken på at jeg skal prøve dette eksperimentet på meg selv – at jeg skal forestille meg mine nærmeste i dødskamp – er ubehagelig. Jeg lukker øynene og ser for meg min kones ansikt fylt av tårer og hennes øyne fylt med redsel, og mer skal det ikke til for at fantasien overmanner meg og klumpen i halsen vokser. Jeg lar marerittverdenen vokse, kjenner sulten gnage og redselen få fritt spillerom. Jeg prøver å kjempe mot overmakten men vet det er nytteløst. Jeg blir jaget av en kjent fiende med ukjent ansikt – en paranoid flukt fører meg lengre og lengre ut i desperasjonen. Lengre og lengre vekk fra det kjente og inn i det utrygge.
lørdag 19. april 2008
tirsdag 9. oktober 2007
Flyttingen
Å løfte et piano er ingen lek. Det er møbelflyttingens svar på kirurgi – det krever grundig planlegging, finslepen teknikk og uovertruffent overblikk.
Johan så opp på faren sin. De fleste som så faren til Johan så umiddelbart at det var et menneske. Når de etter den første erkjennelsen så en gang til så var det ikke for å forsikre seg om at det var et eksemplar av arten homo sapiens sapiens de nettopp hadde sett gående forbi. Det var sannsynligvis mer for å ta en back-up kopi til langtidshukommelsen slik at man kunne fortelle om han på en fest i fremtiden. Faren til Johan var en klump av en mann, en uformelig masse menneske. 2 meter og 53 centimeter høy og 212 kilo tung. Faren til Johan var diger.
Nå skulle Johan og faren flytte et piano. De satt ved stuebordet og diskuterte og noterte. Faren til Johan så bort på Johan med alvorlig blikk. - Og ikke nok med det, fortsatte han. Det krever tålmodighet, smidighet og styrke. Å flytte et piano er ikke en jobb man tar lett på. Forstår du hva jeg sier?
Johan forsto godt hva faren sa. Det var et stort piano. Sikkert ikke større enn andre pianoer men siden det ble besluttet av pianoet skulle flyttes fra stuen til kjelleren hadde pianoet på en måte vokst. Det var aldri tvil om hvem som skulle gjøre jobben. Å leie inn profesjonelle var selvsagt uaktuelt. Faren til Johan sa alltid at profesjonelle var talentløse overbetalte blodsugere som ikke ante hva de gjorde. Derfor var det aldri håndverkere hjemme hos dem. Johan visste det fantes snekkere, elektrikere, rørleggere og sånn, men de hadde aldri vært i faren til Johan sitt hus. Noen ganger hadde moren foreslått at de kanskje burde ringe en håndverker. Da kunne faren til Johan bli rød i ansiktet, puste tungt og øynene kunne bule litt ut av den enorme skallen. Så ville han si ”Har jeg noen gang blitt invitert hjem til en rørlegger? Nei, det har jeg ikke. Hvorfor i all verden skal jeg invitere en hjem til meg?” og så ville han trampe ut i hagen og sette seg under epletreet. Så flyttingen av pianoet var det klart at det var Johan og faren som skulle gjøre. Ikke engang det faktum at pianoet var dyrt, Johan ganske liten og faren fryktelig stor fikk faren til å ombestemme seg. Johan hadde umiddelbart skjønt at det ikke var noen vei utenom. Moren derimot hadde ikke akseptert det uunngåelige like lett. I begynnelsen insisterte hun på å leie in profesjonelle. Hun begynte med kostnadsargumentet (tenk om dere mister det – det er jo verdt mange penger), gikk over til helseargumentet (tenk om dere skader dere) og ble til slutt så desperat at hun kombinerte sønn og dødsargumentet (tenk om Johan får det over seg og dør). Ingenting nyttet. Det gjorde bare vondt verre. De første dagene hadde faren overveid å gå til anskaffelse av bærereimer, hansker og tykt tau til å sikre lasten – men dess mer moren protesterte dess lettere så oppgaven ut til å bli hodet til faren og ett etter ett forsvant hjelpemidlene. Johan prøvde i det lengste å få moren til å tenke på noe annet og slutte å mase om disse profesjonelle flyttefolkene for å forbedre overlevelsessjansene sine men til liten nytte. Til slutt gav heldigvis også hun opp men da var det allerede for sent. ”Dette fikser vi kara uten at det skal koste oss en krone” sa faren seierssikkert en søndagsmorgen. Vi skal ned en etasje og har jo jordens tyngdekraften på vår side! Dette skal gå som en lek. Johan pakket ned brødet og gikk på badet og kastet opp.
Johan og faren satt lent over bordet og studerte tegningene til faren. Flyttingen skulle gå i fem ledd. Først skulle pianoet løftes til trappen, så skulle det snus slik at kortenden pekte mot trappen. Disse to innledende fasene skulle de nok greie. Det var det tredje leddet som var det kompliserte. Det var her pianoet skulle vippes ned mot kjelleren og sakte navigeres ned den bratte trappen. På tegningen gikk det frem at faren til Johan skulle være nederst og stoppe pianoet fra å stupe i døden. Johan skulle sørge for at bakenden ikke slo for hardt ned i trinnene på veien ned. Dette skal gå som en lek, sa faren til Johan. Vi bruker bare tyngdekraften.
Det fjerde leddet var å snu pianoet på gulvet i kjelleren og det siste var en bagatellmessig transportetappe. De så nøye på tegningen til faren og tok for seg alle detaljer. Hvordan skulle pianoet snus, hvordan skulle det vippes og hvor skulle Johan holde pianoet for å slippe det forsiktig ned på hvert trinn. Det var mange detaljer og mange eventualiteter man måtte ta høyde for. Nøkkelen til suksess ligger i god planlegging, sa faren til Johan. ”Men nå må vi spise”
De gikk over planene engang til før de stred til verket. Når begge var sikre på at de hadde detaljene inne gikk de inn i stuen – faren til Johan rak i ryggen og med et erobrende glis om munnen. Johan litt mer luskende og tvilende. Moren til Johan hadde låst seg inn på badet og nektet å komme ut før det hele var over. Hun var redd for blod.
De to første etappene av prosjektet gikk svært mye lettere enn forventet. Det viste seg nemlig at det var hjul under pianoet så det var faktisk bare å dytte det frem og snu det. Faren til Johan var storfornøyd. Det tok dessverre ikke lang tid før gleden fra den enkle transportetappen ble snudd til fortvilelse. De skulle nå i gang med den kritiske delen av prosjektet – det var nå navigering, koordinasjon og overblikk skulle komme til sin rett og raskt fant de en svært alvorlig glipp i planen: faren til Johan. På tegningen var det tegnet inn en trapp og to personer – men det var aldri gjort mål av trappen og faren. Faren til Johan passet ikke.
Det var en grusom oppdagelse for de begge. Faren til Johan innså med et svakhetene i sin egen planlegging, Johan på sin side innså at det kun var en løsning på problemet – en løsning han ikke på noen måte så frem til. Faren til Johan var både for høy og for bred til å komme seg ned i oppgangen. Han kunne nok ha presset seg et stykke ned men ville neppe kommet seg opp igjen. 212 kilo far som trekkes ned av tyngdekraften vil det være svært vanskelig å få opp – særlig uten bruk av profesjonelle.
Johan så opp på faren sin. De fleste som så faren til Johan så umiddelbart at det var et menneske. Når de etter den første erkjennelsen så en gang til så var det ikke for å forsikre seg om at det var et eksemplar av arten homo sapiens sapiens de nettopp hadde sett gående forbi. Det var sannsynligvis mer for å ta en back-up kopi til langtidshukommelsen slik at man kunne fortelle om han på en fest i fremtiden. Faren til Johan var en klump av en mann, en uformelig masse menneske. 2 meter og 53 centimeter høy og 212 kilo tung. Faren til Johan var diger.
Nå skulle Johan og faren flytte et piano. De satt ved stuebordet og diskuterte og noterte. Faren til Johan så bort på Johan med alvorlig blikk. - Og ikke nok med det, fortsatte han. Det krever tålmodighet, smidighet og styrke. Å flytte et piano er ikke en jobb man tar lett på. Forstår du hva jeg sier?
Johan forsto godt hva faren sa. Det var et stort piano. Sikkert ikke større enn andre pianoer men siden det ble besluttet av pianoet skulle flyttes fra stuen til kjelleren hadde pianoet på en måte vokst. Det var aldri tvil om hvem som skulle gjøre jobben. Å leie inn profesjonelle var selvsagt uaktuelt. Faren til Johan sa alltid at profesjonelle var talentløse overbetalte blodsugere som ikke ante hva de gjorde. Derfor var det aldri håndverkere hjemme hos dem. Johan visste det fantes snekkere, elektrikere, rørleggere og sånn, men de hadde aldri vært i faren til Johan sitt hus. Noen ganger hadde moren foreslått at de kanskje burde ringe en håndverker. Da kunne faren til Johan bli rød i ansiktet, puste tungt og øynene kunne bule litt ut av den enorme skallen. Så ville han si ”Har jeg noen gang blitt invitert hjem til en rørlegger? Nei, det har jeg ikke. Hvorfor i all verden skal jeg invitere en hjem til meg?” og så ville han trampe ut i hagen og sette seg under epletreet. Så flyttingen av pianoet var det klart at det var Johan og faren som skulle gjøre. Ikke engang det faktum at pianoet var dyrt, Johan ganske liten og faren fryktelig stor fikk faren til å ombestemme seg. Johan hadde umiddelbart skjønt at det ikke var noen vei utenom. Moren derimot hadde ikke akseptert det uunngåelige like lett. I begynnelsen insisterte hun på å leie in profesjonelle. Hun begynte med kostnadsargumentet (tenk om dere mister det – det er jo verdt mange penger), gikk over til helseargumentet (tenk om dere skader dere) og ble til slutt så desperat at hun kombinerte sønn og dødsargumentet (tenk om Johan får det over seg og dør). Ingenting nyttet. Det gjorde bare vondt verre. De første dagene hadde faren overveid å gå til anskaffelse av bærereimer, hansker og tykt tau til å sikre lasten – men dess mer moren protesterte dess lettere så oppgaven ut til å bli hodet til faren og ett etter ett forsvant hjelpemidlene. Johan prøvde i det lengste å få moren til å tenke på noe annet og slutte å mase om disse profesjonelle flyttefolkene for å forbedre overlevelsessjansene sine men til liten nytte. Til slutt gav heldigvis også hun opp men da var det allerede for sent. ”Dette fikser vi kara uten at det skal koste oss en krone” sa faren seierssikkert en søndagsmorgen. Vi skal ned en etasje og har jo jordens tyngdekraften på vår side! Dette skal gå som en lek. Johan pakket ned brødet og gikk på badet og kastet opp.
Johan og faren satt lent over bordet og studerte tegningene til faren. Flyttingen skulle gå i fem ledd. Først skulle pianoet løftes til trappen, så skulle det snus slik at kortenden pekte mot trappen. Disse to innledende fasene skulle de nok greie. Det var det tredje leddet som var det kompliserte. Det var her pianoet skulle vippes ned mot kjelleren og sakte navigeres ned den bratte trappen. På tegningen gikk det frem at faren til Johan skulle være nederst og stoppe pianoet fra å stupe i døden. Johan skulle sørge for at bakenden ikke slo for hardt ned i trinnene på veien ned. Dette skal gå som en lek, sa faren til Johan. Vi bruker bare tyngdekraften.
Det fjerde leddet var å snu pianoet på gulvet i kjelleren og det siste var en bagatellmessig transportetappe. De så nøye på tegningen til faren og tok for seg alle detaljer. Hvordan skulle pianoet snus, hvordan skulle det vippes og hvor skulle Johan holde pianoet for å slippe det forsiktig ned på hvert trinn. Det var mange detaljer og mange eventualiteter man måtte ta høyde for. Nøkkelen til suksess ligger i god planlegging, sa faren til Johan. ”Men nå må vi spise”
De gikk over planene engang til før de stred til verket. Når begge var sikre på at de hadde detaljene inne gikk de inn i stuen – faren til Johan rak i ryggen og med et erobrende glis om munnen. Johan litt mer luskende og tvilende. Moren til Johan hadde låst seg inn på badet og nektet å komme ut før det hele var over. Hun var redd for blod.
De to første etappene av prosjektet gikk svært mye lettere enn forventet. Det viste seg nemlig at det var hjul under pianoet så det var faktisk bare å dytte det frem og snu det. Faren til Johan var storfornøyd. Det tok dessverre ikke lang tid før gleden fra den enkle transportetappen ble snudd til fortvilelse. De skulle nå i gang med den kritiske delen av prosjektet – det var nå navigering, koordinasjon og overblikk skulle komme til sin rett og raskt fant de en svært alvorlig glipp i planen: faren til Johan. På tegningen var det tegnet inn en trapp og to personer – men det var aldri gjort mål av trappen og faren. Faren til Johan passet ikke.
Det var en grusom oppdagelse for de begge. Faren til Johan innså med et svakhetene i sin egen planlegging, Johan på sin side innså at det kun var en løsning på problemet – en løsning han ikke på noen måte så frem til. Faren til Johan var både for høy og for bred til å komme seg ned i oppgangen. Han kunne nok ha presset seg et stykke ned men ville neppe kommet seg opp igjen. 212 kilo far som trekkes ned av tyngdekraften vil det være svært vanskelig å få opp – særlig uten bruk av profesjonelle.
tirsdag 11. september 2007
Lappen
Hun satt på en stein ytterst på moloen. Hadde løsnet snøringen på støvlene, brettet de grå bomullsknestrømpene ned over de korte bootsene og lot den kjølige vårsolen tine de varmehungrige knærne. Hun trakk det korte, svarte skjørtet over knærne på den utvaskede strømpebuksen – den bleke huden knuppet seg i møtet med vinden. Hun tørket tårene og gned av maskararestene på det svarte skjørtet av gammel vane.
Gutten satt bak henne og hun falt bakover i fanget hans uten å si et ord. Møte mellom kroppene gjorde den nordnorske sommerkulden mindre skarp. Sammen så de solen gli ned bak fjellene uten å forsvinne. Den nordnorske solnedgangen… Hvor ellers i verden kan du se en solnedgang vare så lenge, og som når den er på sitt vakreste, i det den holder på å gå ned, og du ber til Gudene om at det aldri må ta slutt, så blir bønnene hørt? Solen stopper på sin vei ned bak fjellene og ruller i stedet langs fjelltoppene og nekter å la seg overtale av historiens ustoppelige tidssyklus. Hvor ellers i verden kjemper dagen mot natten - og vinner?
- Er det over nå?, spurte hun.
De hadde kjent hverandre i 6 dager. De hadde kjærester. De bodde på hver sin kant av landet. Han, og alle andre tenkende mennesker, skjønte at dette selvsagt var over. Det var ikke noe annet å si. Det var så over som det kunne få blitt. Det kunne aldri bli noe mer. Det kunne aldri bli noe.
- Nei, det er ikke over. Det er aldri over.
De satt der ikke mer enn en time. Da var det blitt bikkjekaldt og han hadde anstrengt seg sånn for å ikke fryse ihjel at musklene i ryggen var utslitt. Heldigvis var klokka blitt så mye at det var på tide å komme seg avgårde til konsertsalen. De ballanserte seg over steinene og inn på kaia og småjogget av gårde. Hun for at han ikke skulle komme forseint. Han for å få følelsen tilbake i beina.
Det var den store avslutningskonserten de hadde øvd til som sto på programmet. Ungdomsmusikere fra hele landsdelen hadde vært samla i en uke for å øve på å spille sammen. Lage musikk sammen. Uten noter. Det var gitarister, trommiser, pianister, sangere og blåsere. El-gitarer, tubaer og kastanjetter. Helge, instruktøren, sa det var magisk. Han sa de var det beste ensemblet han noen gang hadde jobba med. Han sa det som om han mente det. Og musikerne gikk rett på limpinnen.
Derfor sa gutten ja når han ble spurt om å spille solo. Helge sa han var klar for det. At han hadde ”grooven”. Verden fortjente å høre han spille kornettsolo, sa han. – Dette er din dag!
Gutten lot seg ikke bite merke i at han sa det samme til alle de andre også. Han trodde virkelig at han var god. Skikkelig god. Så han sa ja.
Han snublet heseblesende inn på rommet der de andre ventet utålmodig. De hadde varmet opp, stemt gitarer og basser. Til og med han som spilte kastanjetter og rytmepinner hadde varmet opp! Etter en liten skyllebøtte og forlegne unnsykldninger gjorde gutten seg klar.Han tok kornetten, blåste litt varm luft i den og spytta på ventilene. Så fort han hadde fått pusten igjen tok han et par skalaer opp og ned og smilte sløyt. - Full kontroll, sa han. Det var løgn. Han var et vrak.
En ting var selvsagt at han var sein. De hadde spurta gjennom gatene, spint i svingene og hoppa over gjerder. Tatt snarveiet som viste seg å være omveier, rota seg bort i hager og løpt i sirkel. Til slutt hadde de vært nødt til å løpe tilbake til utgangspunktet og spørre om noen kunne være så snill å fortelle dem veien. Man kan bli stressa av slikt.
Verre var det at han kom så seint at publikumet allerede var på plass. Han hadde sett dem. Alle sammen. De var mange. Jævlig mange. Og de hadde forventningsfull ondskap i øynene.
Men det verste var allikevel lappen hun gav han før han spurtet inn til de andre.
”du er fin”
For en lumpen ting å gjøre.
Så var det deres tur. Til øredøvende jubel entret de scenen. Lyskasterne sto rett i mot og gjorde dem varme og blinde. – Det er jo ingen i salen!, sa trombonisten.
- Jo da, sa han. Det er stappfullt.
- Vel, jeg ser ikke en kjeft.
- Heldiggris, tenkte gutten. Og kjente lappen brenne i lomma.
Gutten satt bak henne og hun falt bakover i fanget hans uten å si et ord. Møte mellom kroppene gjorde den nordnorske sommerkulden mindre skarp. Sammen så de solen gli ned bak fjellene uten å forsvinne. Den nordnorske solnedgangen… Hvor ellers i verden kan du se en solnedgang vare så lenge, og som når den er på sitt vakreste, i det den holder på å gå ned, og du ber til Gudene om at det aldri må ta slutt, så blir bønnene hørt? Solen stopper på sin vei ned bak fjellene og ruller i stedet langs fjelltoppene og nekter å la seg overtale av historiens ustoppelige tidssyklus. Hvor ellers i verden kjemper dagen mot natten - og vinner?
- Er det over nå?, spurte hun.
De hadde kjent hverandre i 6 dager. De hadde kjærester. De bodde på hver sin kant av landet. Han, og alle andre tenkende mennesker, skjønte at dette selvsagt var over. Det var ikke noe annet å si. Det var så over som det kunne få blitt. Det kunne aldri bli noe mer. Det kunne aldri bli noe.
- Nei, det er ikke over. Det er aldri over.
De satt der ikke mer enn en time. Da var det blitt bikkjekaldt og han hadde anstrengt seg sånn for å ikke fryse ihjel at musklene i ryggen var utslitt. Heldigvis var klokka blitt så mye at det var på tide å komme seg avgårde til konsertsalen. De ballanserte seg over steinene og inn på kaia og småjogget av gårde. Hun for at han ikke skulle komme forseint. Han for å få følelsen tilbake i beina.
Det var den store avslutningskonserten de hadde øvd til som sto på programmet. Ungdomsmusikere fra hele landsdelen hadde vært samla i en uke for å øve på å spille sammen. Lage musikk sammen. Uten noter. Det var gitarister, trommiser, pianister, sangere og blåsere. El-gitarer, tubaer og kastanjetter. Helge, instruktøren, sa det var magisk. Han sa de var det beste ensemblet han noen gang hadde jobba med. Han sa det som om han mente det. Og musikerne gikk rett på limpinnen.
Derfor sa gutten ja når han ble spurt om å spille solo. Helge sa han var klar for det. At han hadde ”grooven”. Verden fortjente å høre han spille kornettsolo, sa han. – Dette er din dag!
Gutten lot seg ikke bite merke i at han sa det samme til alle de andre også. Han trodde virkelig at han var god. Skikkelig god. Så han sa ja.
Han snublet heseblesende inn på rommet der de andre ventet utålmodig. De hadde varmet opp, stemt gitarer og basser. Til og med han som spilte kastanjetter og rytmepinner hadde varmet opp! Etter en liten skyllebøtte og forlegne unnsykldninger gjorde gutten seg klar.Han tok kornetten, blåste litt varm luft i den og spytta på ventilene. Så fort han hadde fått pusten igjen tok han et par skalaer opp og ned og smilte sløyt. - Full kontroll, sa han. Det var løgn. Han var et vrak.
En ting var selvsagt at han var sein. De hadde spurta gjennom gatene, spint i svingene og hoppa over gjerder. Tatt snarveiet som viste seg å være omveier, rota seg bort i hager og løpt i sirkel. Til slutt hadde de vært nødt til å løpe tilbake til utgangspunktet og spørre om noen kunne være så snill å fortelle dem veien. Man kan bli stressa av slikt.
Verre var det at han kom så seint at publikumet allerede var på plass. Han hadde sett dem. Alle sammen. De var mange. Jævlig mange. Og de hadde forventningsfull ondskap i øynene.
Men det verste var allikevel lappen hun gav han før han spurtet inn til de andre.
”du er fin”
For en lumpen ting å gjøre.
Så var det deres tur. Til øredøvende jubel entret de scenen. Lyskasterne sto rett i mot og gjorde dem varme og blinde. – Det er jo ingen i salen!, sa trombonisten.
- Jo da, sa han. Det er stappfullt.
- Vel, jeg ser ikke en kjeft.
- Heldiggris, tenkte gutten. Og kjente lappen brenne i lomma.
onsdag 29. august 2007
en start
En lysblå dongeribukse. Et stort, rødt ullskjerf.
Hun strakk seg mot meg. Oppover. Med ansiktet skrått i forhold til mitt. På skakke sånn at ikke nesene skulle kollidere i det vi bestemte oss for å tilbakelegge den siste centimeteren med avstand. Hun tenkte nå på alt også. Med alvorlige øyne og halvt åpen munn.
Jeg var litt usikker på hvordan situasjonen skulle angripes. Øyne åpne eller igjen? Skulle også jeg skakke litt på hodet? Når skulle jeg lage trutmunn? Jeg visste ikke. Dessuten hadde jeg noe annet, noe større og viktigere å tenke på.
Hun var 15 og hadde lysblå dongeribukse og stort ullskjerf. Jeg var 15. Jeg hadde svart dongeribukse med hull. Hun var den nydeligste i verden. Hun ville ha meg. Jeg ville boikotte Jaffa appelsiner.
Jeg hadde akkurat kommet hjem fra et seminar i Oslo. Hovedstaden. Jeg hadde tatt fly. Jeg hadde diskutert intifadaen og opprøret i Palestina og blitt med i sikkert minst fem nye organisasjoner. Jeg hadde møtt folk som kunne noe, som ville noe og som, ikke minst, ville at jeg skulle ville noe. Det hadde vært skjellsettende!
Det var ikke hvem som helst som hadde vært der heller. Det var voksne folk på sikkert minst 20 år som visste hva livet handlet om. Noen av dem kjente til og med noen palestinere. De hadde verv, leste gateavisa og visste hvor Blitz lå. Jeg falt pladask!
Så kom jeg hjem til vårkalde Vadsø. Friske, kalde varmegrader la seg rundt villmarksgenseren og det grønne skjerfet i halsen. Det lange håret tullet seg fast i ringen i øret. Jeg hadde hodet fullt av tanker. Om leserinnlegg jeg skulle skrive, om hvordan jeg skulle overbevise muttern om at de der jævla appelsinene skulle ut av huset vårt. Den månedslange forelskelsen jeg hadde kranglet med i det siste var bli presset vekk av noe viktigere. Jeg skulle redde verden! Jeg visste det var ambisiøst. Kanskje i overkant. Men jeg hadde lært på seminar at dess større ambisjon, dess større resultater. Jeg hadde også lært at alt stort blir gjort av små folk.
Det var en mandag.
Jeg var på vei til Vallhall. Den gamle ungdomsklubben hvor vi øvde og røkte og smuglånte bassenget. Jeg husker jeg var gira, oppstemt, ivrig. Jeg hadde fått noe nytt inn i hodet. En følelse av å ha allierte langt der nede i hovedstaden Oslo. Ja, enda lengre borte – helt i Palestina! Vi jobbet for det samme. Mot det samme. Mot Jaffa appelsiner. For Palestina. Jeg spilte trommer på den tiden. Jeg slo løs. Hadde hodet et annet sted. Jeg røkte tobakk og slengte med håret.
Så kom hun altså inn døra. Dette unikumet av en skapning. Hun med de myke øynene. Og, må jeg innrømme, de fine puppene (jeg var tross alt 15!). De andre i bandet så på meg med et lurt blikk. De visste selvsagt. Skjønte hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde en mistanke sjøl også.
Senere den samme kvelden gikk vi sammen hjem. Vårkulda og vinden slo seg sammen mot oss. Bygde opp en kule av motstand vi måtte kjempe oss gjennom. Kinnene hadde stivnet, tårene rant og lårene dirret av anstrengelse og frost. Her og der måtte vi navigere over livsfarlig glattis som truet med å blåse oss til ytrebyen. Vi småløp over de åpne områdene for å komme i ly av husene. Her og der måtte vi holde hverandre i hendene for bestige frosne brøytekanter eller redde hverandre ut av livsfarlige situasjoner. Endelig så vi huset hennes gjennom fokk og kuling. Vi gikk helt opp til døra hennes for å komme skikkelig i ly. Og der altså, etter litt tilforlatelig tullprat, kom vi til slutt til poenget. Eller kysset om du vil.
Det vakreste filmkysset som aldri er festet til en filmrull. Et forsiktig, vevert kyss av typen nå-detter-himmelen-i-hodet-på-meg kyss. Men jeg var ikke der. Jeg var i Palestina. Hjernen og nuet var pakket inn i palestinaskjerf. Fremtiden var ikke i hånd i hånd på en silkstrand, løpende i solnedgangen. Den var på flate liggeunderlag på svetteluktende gymsaler, i diskusjoner, studiersirkler og debatter med politikere.
Etterpå smilte vi begge. Hun av forelskelse - jeg fordi jeg gleda meg til diskusjonen jeg skulle ha med muttern om Jaffa appelsiner, Intifada og seksdagerskrigen.
Litt søtt, litt bittert.
Hun strakk seg mot meg. Oppover. Med ansiktet skrått i forhold til mitt. På skakke sånn at ikke nesene skulle kollidere i det vi bestemte oss for å tilbakelegge den siste centimeteren med avstand. Hun tenkte nå på alt også. Med alvorlige øyne og halvt åpen munn.
Jeg var litt usikker på hvordan situasjonen skulle angripes. Øyne åpne eller igjen? Skulle også jeg skakke litt på hodet? Når skulle jeg lage trutmunn? Jeg visste ikke. Dessuten hadde jeg noe annet, noe større og viktigere å tenke på.
Hun var 15 og hadde lysblå dongeribukse og stort ullskjerf. Jeg var 15. Jeg hadde svart dongeribukse med hull. Hun var den nydeligste i verden. Hun ville ha meg. Jeg ville boikotte Jaffa appelsiner.
Jeg hadde akkurat kommet hjem fra et seminar i Oslo. Hovedstaden. Jeg hadde tatt fly. Jeg hadde diskutert intifadaen og opprøret i Palestina og blitt med i sikkert minst fem nye organisasjoner. Jeg hadde møtt folk som kunne noe, som ville noe og som, ikke minst, ville at jeg skulle ville noe. Det hadde vært skjellsettende!
Det var ikke hvem som helst som hadde vært der heller. Det var voksne folk på sikkert minst 20 år som visste hva livet handlet om. Noen av dem kjente til og med noen palestinere. De hadde verv, leste gateavisa og visste hvor Blitz lå. Jeg falt pladask!
Så kom jeg hjem til vårkalde Vadsø. Friske, kalde varmegrader la seg rundt villmarksgenseren og det grønne skjerfet i halsen. Det lange håret tullet seg fast i ringen i øret. Jeg hadde hodet fullt av tanker. Om leserinnlegg jeg skulle skrive, om hvordan jeg skulle overbevise muttern om at de der jævla appelsinene skulle ut av huset vårt. Den månedslange forelskelsen jeg hadde kranglet med i det siste var bli presset vekk av noe viktigere. Jeg skulle redde verden! Jeg visste det var ambisiøst. Kanskje i overkant. Men jeg hadde lært på seminar at dess større ambisjon, dess større resultater. Jeg hadde også lært at alt stort blir gjort av små folk.
Det var en mandag.
Jeg var på vei til Vallhall. Den gamle ungdomsklubben hvor vi øvde og røkte og smuglånte bassenget. Jeg husker jeg var gira, oppstemt, ivrig. Jeg hadde fått noe nytt inn i hodet. En følelse av å ha allierte langt der nede i hovedstaden Oslo. Ja, enda lengre borte – helt i Palestina! Vi jobbet for det samme. Mot det samme. Mot Jaffa appelsiner. For Palestina. Jeg spilte trommer på den tiden. Jeg slo løs. Hadde hodet et annet sted. Jeg røkte tobakk og slengte med håret.
Så kom hun altså inn døra. Dette unikumet av en skapning. Hun med de myke øynene. Og, må jeg innrømme, de fine puppene (jeg var tross alt 15!). De andre i bandet så på meg med et lurt blikk. De visste selvsagt. Skjønte hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde en mistanke sjøl også.
Senere den samme kvelden gikk vi sammen hjem. Vårkulda og vinden slo seg sammen mot oss. Bygde opp en kule av motstand vi måtte kjempe oss gjennom. Kinnene hadde stivnet, tårene rant og lårene dirret av anstrengelse og frost. Her og der måtte vi navigere over livsfarlig glattis som truet med å blåse oss til ytrebyen. Vi småløp over de åpne områdene for å komme i ly av husene. Her og der måtte vi holde hverandre i hendene for bestige frosne brøytekanter eller redde hverandre ut av livsfarlige situasjoner. Endelig så vi huset hennes gjennom fokk og kuling. Vi gikk helt opp til døra hennes for å komme skikkelig i ly. Og der altså, etter litt tilforlatelig tullprat, kom vi til slutt til poenget. Eller kysset om du vil.
Det vakreste filmkysset som aldri er festet til en filmrull. Et forsiktig, vevert kyss av typen nå-detter-himmelen-i-hodet-på-meg kyss. Men jeg var ikke der. Jeg var i Palestina. Hjernen og nuet var pakket inn i palestinaskjerf. Fremtiden var ikke i hånd i hånd på en silkstrand, løpende i solnedgangen. Den var på flate liggeunderlag på svetteluktende gymsaler, i diskusjoner, studiersirkler og debatter med politikere.
Etterpå smilte vi begge. Hun av forelskelse - jeg fordi jeg gleda meg til diskusjonen jeg skulle ha med muttern om Jaffa appelsiner, Intifada og seksdagerskrigen.
Litt søtt, litt bittert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
