En lysblå dongeribukse. Et stort, rødt ullskjerf.
Hun strakk seg mot meg. Oppover. Med ansiktet skrått i forhold til mitt. På skakke sånn at ikke nesene skulle kollidere i det vi bestemte oss for å tilbakelegge den siste centimeteren med avstand. Hun tenkte nå på alt også. Med alvorlige øyne og halvt åpen munn.
Jeg var litt usikker på hvordan situasjonen skulle angripes. Øyne åpne eller igjen? Skulle også jeg skakke litt på hodet? Når skulle jeg lage trutmunn? Jeg visste ikke. Dessuten hadde jeg noe annet, noe større og viktigere å tenke på.
Hun var 15 og hadde lysblå dongeribukse og stort ullskjerf. Jeg var 15. Jeg hadde svart dongeribukse med hull. Hun var den nydeligste i verden. Hun ville ha meg. Jeg ville boikotte Jaffa appelsiner.
Jeg hadde akkurat kommet hjem fra et seminar i Oslo. Hovedstaden. Jeg hadde tatt fly. Jeg hadde diskutert intifadaen og opprøret i Palestina og blitt med i sikkert minst fem nye organisasjoner. Jeg hadde møtt folk som kunne noe, som ville noe og som, ikke minst, ville at jeg skulle ville noe. Det hadde vært skjellsettende!
Det var ikke hvem som helst som hadde vært der heller. Det var voksne folk på sikkert minst 20 år som visste hva livet handlet om. Noen av dem kjente til og med noen palestinere. De hadde verv, leste gateavisa og visste hvor Blitz lå. Jeg falt pladask!
Så kom jeg hjem til vårkalde Vadsø. Friske, kalde varmegrader la seg rundt villmarksgenseren og det grønne skjerfet i halsen. Det lange håret tullet seg fast i ringen i øret. Jeg hadde hodet fullt av tanker. Om leserinnlegg jeg skulle skrive, om hvordan jeg skulle overbevise muttern om at de der jævla appelsinene skulle ut av huset vårt. Den månedslange forelskelsen jeg hadde kranglet med i det siste var bli presset vekk av noe viktigere. Jeg skulle redde verden! Jeg visste det var ambisiøst. Kanskje i overkant. Men jeg hadde lært på seminar at dess større ambisjon, dess større resultater. Jeg hadde også lært at alt stort blir gjort av små folk.
Det var en mandag.
Jeg var på vei til Vallhall. Den gamle ungdomsklubben hvor vi øvde og røkte og smuglånte bassenget. Jeg husker jeg var gira, oppstemt, ivrig. Jeg hadde fått noe nytt inn i hodet. En følelse av å ha allierte langt der nede i hovedstaden Oslo. Ja, enda lengre borte – helt i Palestina! Vi jobbet for det samme. Mot det samme. Mot Jaffa appelsiner. For Palestina. Jeg spilte trommer på den tiden. Jeg slo løs. Hadde hodet et annet sted. Jeg røkte tobakk og slengte med håret.
Så kom hun altså inn døra. Dette unikumet av en skapning. Hun med de myke øynene. Og, må jeg innrømme, de fine puppene (jeg var tross alt 15!). De andre i bandet så på meg med et lurt blikk. De visste selvsagt. Skjønte hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde en mistanke sjøl også.
Senere den samme kvelden gikk vi sammen hjem. Vårkulda og vinden slo seg sammen mot oss. Bygde opp en kule av motstand vi måtte kjempe oss gjennom. Kinnene hadde stivnet, tårene rant og lårene dirret av anstrengelse og frost. Her og der måtte vi navigere over livsfarlig glattis som truet med å blåse oss til ytrebyen. Vi småløp over de åpne områdene for å komme i ly av husene. Her og der måtte vi holde hverandre i hendene for bestige frosne brøytekanter eller redde hverandre ut av livsfarlige situasjoner. Endelig så vi huset hennes gjennom fokk og kuling. Vi gikk helt opp til døra hennes for å komme skikkelig i ly. Og der altså, etter litt tilforlatelig tullprat, kom vi til slutt til poenget. Eller kysset om du vil.
Det vakreste filmkysset som aldri er festet til en filmrull. Et forsiktig, vevert kyss av typen nå-detter-himmelen-i-hodet-på-meg kyss. Men jeg var ikke der. Jeg var i Palestina. Hjernen og nuet var pakket inn i palestinaskjerf. Fremtiden var ikke i hånd i hånd på en silkstrand, løpende i solnedgangen. Den var på flate liggeunderlag på svetteluktende gymsaler, i diskusjoner, studiersirkler og debatter med politikere.
Etterpå smilte vi begge. Hun av forelskelse - jeg fordi jeg gleda meg til diskusjonen jeg skulle ha med muttern om Jaffa appelsiner, Intifada og seksdagerskrigen.
Litt søtt, litt bittert.
1 kommentar:
Hvordan blir mennesker de mennesker de blir? Jeg er helt på slutten av en tjukk bok om utredning av barn som er utsatt for foreldre som ikke fikser spe- og småbarn så godt. De første årene er ganske avgjørende - de neste 10 - 12 er viktige. Når barnet er 15 må det bygge videre selv, forsterke - bearbeide og endre - eller la seg drive avgårde i vekslende hverdager!
Denne 15-åringen kjente jeg igjen -og jeg kjente igjen den enorme lettelsen! Håpet som vokste mens vi spiste den søndagsmiddagen da Jaffa-appelsiner og Intifadaen var hovedteama ved middagsbordet! Denne ungen som hadde hovedansvaret for alle de grå hår den da godt 40-årige mammaen hadde, for utallige søvnløse netter og endeløse foreldrediskusjoner. Han som nasket i butikker og fra farmors veske, som fant på de rareste ting - og blånektet selvom han ble tatt på fersk`en. Han som utløste vulkanutbrudd av dårlig samvittighet ved å skrive små lapper til "verdens beste mamma" og ønsket seg "mer prat med mamma på rommet" når han ble - på ekte sosionomvis - spurt om hva han ønsket anderledes i livet. Med lett angst hadde vi sagt ja til seminar i Oslo - resultatet var fantastisk! Han hadde fått utoverblikk, ville redde verden, var opptatt av å bety noe! Gjøre noe positivt selv. Yes!!! Her var det bare å hive seg i diskusjonen, gi motstand og anerkjennelse i passe posjoner. Fortsatt en utfordring - men det var håp!!!
Og jammen er han blitt ganske god til å skrive også...
Legg inn en kommentar