Lappen

Hun satt på en stein ytterst på moloen. Hadde løsnet snøringen på støvlene, brettet de grå bomullsknestrømpene ned over de korte bootsene og lot den kjølige vårsolen tine de varmehungrige knærne. Hun trakk det korte, svarte skjørtet over knærne på den utvaskede strømpebuksen – den bleke huden knuppet seg i møtet med vinden. Hun tørket tårene og gned av maskararestene på det svarte skjørtet av gammel vane.

Gutten satt bak henne og hun falt bakover i fanget hans uten å si et ord. Møte mellom kroppene gjorde den nordnorske sommerkulden mindre skarp. Sammen så de solen gli ned bak fjellene uten å forsvinne. Den nordnorske solnedgangen… Hvor ellers i verden kan du se en solnedgang vare så lenge, og som når den er på sitt vakreste, i det den holder på å gå ned, og du ber til Gudene om at det aldri må ta slutt, så blir bønnene hørt? Solen stopper på sin vei ned bak fjellene og ruller i stedet langs fjelltoppene og nekter å la seg overtale av historiens ustoppelige tidssyklus. Hvor ellers i verden kjemper dagen mot natten - og vinner?

- Er det over nå?, spurte hun.

De hadde kjent hverandre i 6 dager. De hadde kjærester. De bodde på hver sin kant av landet. Han, og alle andre tenkende mennesker, skjønte at dette selvsagt var over. Det var ikke noe annet å si. Det var så over som det kunne få blitt. Det kunne aldri bli noe mer. Det kunne aldri bli noe.

- Nei, det er ikke over. Det er aldri over.

De satt der ikke mer enn en time. Da var det blitt bikkjekaldt og han hadde anstrengt seg sånn for å ikke fryse ihjel at musklene i ryggen var utslitt. Heldigvis var klokka blitt så mye at det var på tide å komme seg avgårde til konsertsalen. De ballanserte seg over steinene og inn på kaia og småjogget av gårde. Hun for at han ikke skulle komme forseint. Han for å få følelsen tilbake i beina.
Det var den store avslutningskonserten de hadde øvd til som sto på programmet. Ungdomsmusikere fra hele landsdelen hadde vært samla i en uke for å øve på å spille sammen. Lage musikk sammen. Uten noter. Det var gitarister, trommiser, pianister, sangere og blåsere. El-gitarer, tubaer og kastanjetter. Helge, instruktøren, sa det var magisk. Han sa de var det beste ensemblet han noen gang hadde jobba med. Han sa det som om han mente det. Og musikerne gikk rett på limpinnen.

Derfor sa gutten ja når han ble spurt om å spille solo. Helge sa han var klar for det. At han hadde ”grooven”. Verden fortjente å høre han spille kornettsolo, sa han. – Dette er din dag!
Gutten lot seg ikke bite merke i at han sa det samme til alle de andre også. Han trodde virkelig at han var god. Skikkelig god. Så han sa ja.

Han snublet heseblesende inn på rommet der de andre ventet utålmodig. De hadde varmet opp, stemt gitarer og basser. Til og med han som spilte kastanjetter og rytmepinner hadde varmet opp! Etter en liten skyllebøtte og forlegne unnsykldninger gjorde gutten seg klar.Han tok kornetten, blåste litt varm luft i den og spytta på ventilene. Så fort han hadde fått pusten igjen tok han et par skalaer opp og ned og smilte sløyt. - Full kontroll, sa han. Det var løgn. Han var et vrak.

En ting var selvsagt at han var sein. De hadde spurta gjennom gatene, spint i svingene og hoppa over gjerder. Tatt snarveiet som viste seg å være omveier, rota seg bort i hager og løpt i sirkel. Til slutt hadde de vært nødt til å løpe tilbake til utgangspunktet og spørre om noen kunne være så snill å fortelle dem veien. Man kan bli stressa av slikt.
Verre var det at han kom så seint at publikumet allerede var på plass. Han hadde sett dem. Alle sammen. De var mange. Jævlig mange. Og de hadde forventningsfull ondskap i øynene.
Men det verste var allikevel lappen hun gav han før han spurtet inn til de andre.

”du er fin”

For en lumpen ting å gjøre.

Så var det deres tur. Til øredøvende jubel entret de scenen. Lyskasterne sto rett i mot og gjorde dem varme og blinde. – Det er jo ingen i salen!, sa trombonisten.
- Jo da, sa han. Det er stappfullt.
- Vel, jeg ser ikke en kjeft.
- Heldiggris, tenkte gutten. Og kjente lappen brenne i lomma.