Flyttingen

Å løfte et piano er ingen lek. Det er møbelflyttingens svar på kirurgi – det krever grundig planlegging, finslepen teknikk og uovertruffent overblikk.
Johan så opp på faren sin. De fleste som så faren til Johan så umiddelbart at det var et menneske. Når de etter den første erkjennelsen så en gang til så var det ikke for å forsikre seg om at det var et eksemplar av arten homo sapiens sapiens de nettopp hadde sett gående forbi. Det var sannsynligvis mer for å ta en back-up kopi til langtidshukommelsen slik at man kunne fortelle om han på en fest i fremtiden. Faren til Johan var en klump av en mann, en uformelig masse menneske. 2 meter og 53 centimeter høy og 212 kilo tung. Faren til Johan var diger.

Nå skulle Johan og faren flytte et piano. De satt ved stuebordet og diskuterte og noterte. Faren til Johan så bort på Johan med alvorlig blikk. - Og ikke nok med det, fortsatte han. Det krever tålmodighet, smidighet og styrke. Å flytte et piano er ikke en jobb man tar lett på. Forstår du hva jeg sier?
Johan forsto godt hva faren sa. Det var et stort piano. Sikkert ikke større enn andre pianoer men siden det ble besluttet av pianoet skulle flyttes fra stuen til kjelleren hadde pianoet på en måte vokst. Det var aldri tvil om hvem som skulle gjøre jobben. Å leie inn profesjonelle var selvsagt uaktuelt. Faren til Johan sa alltid at profesjonelle var talentløse overbetalte blodsugere som ikke ante hva de gjorde. Derfor var det aldri håndverkere hjemme hos dem. Johan visste det fantes snekkere, elektrikere, rørleggere og sånn, men de hadde aldri vært i faren til Johan sitt hus. Noen ganger hadde moren foreslått at de kanskje burde ringe en håndverker. Da kunne faren til Johan bli rød i ansiktet, puste tungt og øynene kunne bule litt ut av den enorme skallen. Så ville han si ”Har jeg noen gang blitt invitert hjem til en rørlegger? Nei, det har jeg ikke. Hvorfor i all verden skal jeg invitere en hjem til meg?” og så ville han trampe ut i hagen og sette seg under epletreet. Så flyttingen av pianoet var det klart at det var Johan og faren som skulle gjøre. Ikke engang det faktum at pianoet var dyrt, Johan ganske liten og faren fryktelig stor fikk faren til å ombestemme seg. Johan hadde umiddelbart skjønt at det ikke var noen vei utenom. Moren derimot hadde ikke akseptert det uunngåelige like lett. I begynnelsen insisterte hun på å leie in profesjonelle. Hun begynte med kostnadsargumentet (tenk om dere mister det – det er jo verdt mange penger), gikk over til helseargumentet (tenk om dere skader dere) og ble til slutt så desperat at hun kombinerte sønn og dødsargumentet (tenk om Johan får det over seg og dør). Ingenting nyttet. Det gjorde bare vondt verre. De første dagene hadde faren overveid å gå til anskaffelse av bærereimer, hansker og tykt tau til å sikre lasten – men dess mer moren protesterte dess lettere så oppgaven ut til å bli hodet til faren og ett etter ett forsvant hjelpemidlene. Johan prøvde i det lengste å få moren til å tenke på noe annet og slutte å mase om disse profesjonelle flyttefolkene for å forbedre overlevelsessjansene sine men til liten nytte. Til slutt gav heldigvis også hun opp men da var det allerede for sent. ”Dette fikser vi kara uten at det skal koste oss en krone” sa faren seierssikkert en søndagsmorgen. Vi skal ned en etasje og har jo jordens tyngdekraften på vår side! Dette skal gå som en lek. Johan pakket ned brødet og gikk på badet og kastet opp.

Johan og faren satt lent over bordet og studerte tegningene til faren. Flyttingen skulle gå i fem ledd. Først skulle pianoet løftes til trappen, så skulle det snus slik at kortenden pekte mot trappen. Disse to innledende fasene skulle de nok greie. Det var det tredje leddet som var det kompliserte. Det var her pianoet skulle vippes ned mot kjelleren og sakte navigeres ned den bratte trappen. På tegningen gikk det frem at faren til Johan skulle være nederst og stoppe pianoet fra å stupe i døden. Johan skulle sørge for at bakenden ikke slo for hardt ned i trinnene på veien ned. Dette skal gå som en lek, sa faren til Johan. Vi bruker bare tyngdekraften.
Det fjerde leddet var å snu pianoet på gulvet i kjelleren og det siste var en bagatellmessig transportetappe. De så nøye på tegningen til faren og tok for seg alle detaljer. Hvordan skulle pianoet snus, hvordan skulle det vippes og hvor skulle Johan holde pianoet for å slippe det forsiktig ned på hvert trinn. Det var mange detaljer og mange eventualiteter man måtte ta høyde for. Nøkkelen til suksess ligger i god planlegging, sa faren til Johan. ”Men nå må vi spise”
De gikk over planene engang til før de stred til verket. Når begge var sikre på at de hadde detaljene inne gikk de inn i stuen – faren til Johan rak i ryggen og med et erobrende glis om munnen. Johan litt mer luskende og tvilende. Moren til Johan hadde låst seg inn på badet og nektet å komme ut før det hele var over. Hun var redd for blod.

De to første etappene av prosjektet gikk svært mye lettere enn forventet. Det viste seg nemlig at det var hjul under pianoet så det var faktisk bare å dytte det frem og snu det. Faren til Johan var storfornøyd. Det tok dessverre ikke lang tid før gleden fra den enkle transportetappen ble snudd til fortvilelse. De skulle nå i gang med den kritiske delen av prosjektet – det var nå navigering, koordinasjon og overblikk skulle komme til sin rett og raskt fant de en svært alvorlig glipp i planen: faren til Johan. På tegningen var det tegnet inn en trapp og to personer – men det var aldri gjort mål av trappen og faren. Faren til Johan passet ikke.

Det var en grusom oppdagelse for de begge. Faren til Johan innså med et svakhetene i sin egen planlegging, Johan på sin side innså at det kun var en løsning på problemet – en løsning han ikke på noen måte så frem til. Faren til Johan var både for høy og for bred til å komme seg ned i oppgangen. Han kunne nok ha presset seg et stykke ned men ville neppe kommet seg opp igjen. 212 kilo far som trekkes ned av tyngdekraften vil det være svært vanskelig å få opp – særlig uten bruk av profesjonelle.