Nok en begynnelse

Det har lagt seg som en maske over ansikt og øyne – en redselsfull kulde. Erkjennelsen av å være alene – at ingen står på den samme siden og at ingen egentlig bryr seg. De utstrakte hendene er tvilende trukket tilbake – det er ingen andre.

Prosjektet er enkelt. Jeg prøver å forestille meg å være den personen som sitter igjen. Han som har mistet kone og barn. Han som har bedt uten å få svar – til naboer, media og Gud. Han som har sett søsknene blitt revet i stykker av desperat fortvilelse. Jeg prøver å forestille meg at det begynner i dag. At tryggheten jeg trodde jeg hadde, nettverket jeg trodde var sterkt, rakner. Jeg forestiller meg en fiende som tror på noe, tror så sterkt at det er viktigere enn meg – og at ingenting jeg sier kan endre hans overbevisning. Jeg forestiller meg at jeg vet at jeg skal dø en sakte, lidende død – en dødskamp Job verdig, men uten den frelsende slutten.

Allerede den første tanken fyller magen med sug. Tanken på at jeg skal prøve dette eksperimentet på meg selv – at jeg skal forestille meg mine nærmeste i dødskamp – er ubehagelig. Jeg lukker øynene og ser for meg min kones ansikt fylt av tårer og hennes øyne fylt med redsel, og mer skal det ikke til for at fantasien overmanner meg og klumpen i halsen vokser. Jeg lar marerittverdenen vokse, kjenner sulten gnage og redselen få fritt spillerom. Jeg prøver å kjempe mot overmakten men vet det er nytteløst. Jeg blir jaget av en kjent fiende med ukjent ansikt – en paranoid flukt fører meg lengre og lengre ut i desperasjonen. Lengre og lengre vekk fra det kjente og inn i det utrygge.